Den 11. februar 1855 ble billedkunstneren og maleren Erik Werenskiold født i Kongsvinger. Billedkunstneren som er blant våre aller mest folkekjære kunstnere var sønn av kommandanten på festningen.
Av Trond Hagerud
Erik Werenskiold illustrert det norskeste av det norske – folkeeventyrene og Snorres kongesagaer. Nordmenn er helt fra barndommen av flasket opp med Werenskiolds bilder, og disse bildene har blitt en del av vår kultur. Werenskiold portretterte også flere av våre fremste diktere, og det er sagt at portrettene lignet mer enn modellen. Da han malte Ibsen var det ikke bare et ytre portrett. Det var geniet han malte i all sin ensomhet.
Familien kom til Kongsvinger i 1846 da faren, Kaptein Fredrik Werenskiold, ble sjef for det Solørske Linjekompani som hadde stamkvarter på Kongsvinger festning. Her tok de bolig i den nye kasernen, og faren vikarierte periodevis for kommandanten i hans fravær grunnet sviktende syn. I 1854 ble Werenskiold utnevnt til sjef for det Vingerske kompani, og familien flyttet til sjefsgården Granli utenfor byen. Her ble Erik Theodor Werenskiold født den 11. februar 1855. Han ble døpt hjemme på gården den tredje oktober, og er sannsynligvis oppkalt etter kommandanten på festningen og familievennen Erik Theodor Anker. Guttens faddere ble valgt blant familiens omgangskrets i Kongsvinger, og er verdt litt oppmerksomhet.
Blant dem var den 21 år gamle Thomasine Lie, senere gifte med forfatteren Jonas Lie og en nær venn gjennom hele livet, og Agnes Anker som er datter av kommandanten. En av hennes søstere, Betsy Anker, ble gift med maleren Hans Gude. Fadder var også den aldrende generalløytnant Hans Rustad som bodde øverst i den gamle trehusbebyggelsen under festningen som i dag heter Øvrebyen. Han var født i Rustad-grenda i Kongsvinger, og han hadde en imponerende militær karriere bak seg. En periode hadde han fått det ærefulle oppdraget å være kammerherre for Dronning Desirée, kong Karl Johans kone.
Da Erik Werenskiold var 4 år gammel i 1859, ble faren utnevnt til kommandant på festningen, og familien på fem flyttet inn i kommandantboligen. Kaptein Werenskiold hadde en sentral rolle i det sosiale og politiske liv Kongsvinger. Foruten den posisjon han hadde som kommandant på festningen, var han også ordfører i Vinger i fire år fra 1855 – 59. Han tok dermed del i mange viktige saker vedrørende kommunen på den tiden, blant annet arbeidet med å etablere kjøpstaden Kongsvinger i 1854, bygge distriktets første bru over Glomma i 1856, og delingen av Vinger og Eidskog i to kommuner i 1859. Han var også en sentral drivkraft ved gjenopprettelsen av Kongsvinger marked i 1860.
Erik Werenskiold vokste opp på festningen, og gikk på skole i Øvrebyen. Hans aller første lærer var den i byen kjente Jomfru Bakke som drev privatskole for små barn i sitt eget hus i Festningsgata. Senere gikk han på borgerskolen da denne ble opprettet i 1865. Skolen holdt den første tiden hus i sidebygningen på gården til Gjems ved kirketorvet. Som barn av det gode borgerskap hadde han også huslærer som underviste hjemme på festningen.
Ved siden av skolegang ble det selvsagt tid til lek og et aktivt friluftsliv i Øvrebyen og i områdene rundt festningen, og det var mye på festningen og i hans oppvekstmiljø som ga næring til hans mottagelige sinn og fantasi. Gutterommet på festningen var da også i følge forfatteren Ågot Gjems Selmer det reneste raritetskabinett med » stene og mose og sjeldne blomster, små vite mus, ekorn og en mengde fugle». Ågot Gjems Selmer var i sin tid en mye lest barnebokforfatter. I sin bok » Da mor var liden» beskriver hun sin barndom i Kongsvinger, og gir oss gode beskrivelser av Erik Werenskiolds barndomshjem på festningen og miljøskildringer fra Øvrebyen.
Hun legger stor vekt på barndomshjemmets betydning for Eriks Werenskiolds utvikling som kunstner: «intet kunne være mer skikket til å fostre en stor kunstner end hans hjem, hvor dannelse, kjærlighet og fin forstaalese slog en i møte som en pust fra en høyere verden, hver gang man trådde over dørkterskelen i kommandantboligen på Kongsvinger festning».
Det var på denne tiden vanlig blant de bedrestilte å sende sine barn på skole i Christiania, og i 1869 ble Erik sendt til hovedstaden for å ta artium og senere studere. Han tok artium med beste karakterer da han var 17 år, og hadde allerede da bestemt seg for å bli kunstner – til tross for prostester fra faren som ønsket at sønnen skulle velge en mindre usikker levevei. Han gikk deretter på tegneskolen i Christiania. Etter oppfordring fra Adolph Tidemand reiste Erik til Mûnchen i 1875, og han utmerket seg snart ved sin store begavelse.
Sommeren 1877 var han tilbake hos foreldrene på festningen i Kongsvinger. Der etterlot han seg tre hele skissebøker fra dette sommeroppholdet. Motivene var personene og miljøet han så rundt seg på festningen, i byen og på Vingers-marken, og det er med disse arbeidene han første gang viser seg som en selvstendig kunstner. Han tegnet også en serie portretter av moren, og 22 år gammel startet han på et større portrett av sin 77 år gamle far – som var inne i sitt siste år som kommandant. Flere av tegningene Werenskiold utførte sommeren 1877 kan knyttes til senere eventyrtegninger. Også sommeren 1878 tilbragte han hos sine foreldre i Kongsvinger. Dette var siste gang han var i byen på mange år. Faren hadde fått innvilget avskjed fra samme år, og foreldrene flytter til Christiania.
I Mûnchen fant han seg ikke helt til rette med datidens mørke atelierkunst. Vinteren 1881 brøt han og studievenninnen Sofie Thomesen opp og flyttet til Paris, hvor de gifter seg i mai året etter.
Werenskiold som nå var blitt 27 år traff her igjen en gammel kjenning fra Kongsvinger. Forfatterparet Jonas og Thomasine Lie hadde også flyttet til Paris samme år, og huset deres ble et samlingssted for en norsk og nordisk kunstnerkoloni. Erik Werenskiold skrev året etter i et brev til sine foreldre: «Lie er jeg nu bleven dus med; men det er snodig at sige seg dus til en fyr, som jeg synes var gammel den gang jeg ennå var liten gutt». Møtet fikk stor betydning for begge kunstnerne. Jonas Lie ga i 1883 ut sin mest kjente roman » Familien på Gilje» , og Werenskiold fikk oppgaven med å illustrere boken. Et arbeid som strakk seg over til sammen 10 år, og hvor motiver og modeller fra Kongsvinger er lett gjenkjennelige. Disse bokillustrasjonene er kjent for å være noe av den beste illustrasjonskunst som er laget i Norge
I Paris møtte han friluftsmalere og impresjonistene. Han ble inspirert av Cèzannes og van Goghs malerier, og dette ga ham en ny koloritt og vitalitet i sine arbeider. En stil han beholdt resten av sitt liv. Full av inspirasjon og inntrykk kom Erik Werenskiold og andre malere som Christian Krogh og Fritz Thaulow tilbake til Norge, og startet en æra som kalles gullalderen i norsk kunsthistorie – de berømte 1880 årene.
Erik Werenskiold la stor vekt på det nasjonale i sin kunst, og dette kommer sterkt til uttrykk i hans illustrasjoner av Asbjørnsen og Moes folkeeventyr. I dette prosjektet arbeidet han sammen med den andre store eventyrtegneren, Kittelsen. I 1883 skapte de det store klassiske verket innen norsk illustrasjonskunst, Eventyrbok for barn. Her finner man en verden av nisser, troll, stemninger og natur som senere har vært grunnleggende for mange generasjoners oppfatning av denne del av vår nasjonallitteratur. Dette har også gitt en ekstra dimensjon til de nedskrevne eventyrene.
I 1895 fikk Erik Werenskiold en henvendelse fra Stenersens forlag om han vil ta oppdraget med å illustrere en ny utgivelse av Snorres kongesagaer. Werenskiold som hadde vært fascinert av de gamle sagaene helt fra barnsben av var interessert, men anbefalte forleggeren å benytte mer enn en illustratør for denne store oppgaven. Følgelig ble en gruppe med noen av våre fremste billedkunstnere engasjert; deriblant Gerhard Munthe, Christian Krogh og Eilif Petersen, og med Werenskiold som den selvskrevne kunstneriske leder.
For Werenskiold var det å tegne en lidenskap, nesten som en besettelse. I sitt siste leveår lagde han fortsatt mange raderinger og tegninger. Han sto ute i vinterkulden og tegnet. For å holde hendene varme lagde han seg en egen ovn med spritapparat, som han hadde ved siden av seg. Tegninger og raderinger fortsatte og strømme fra hans hånd, selv da han var over 80 år gammel.
Erik Werenskiold holdt opp gjennom årene kontakten med gamle kjente fra Kongsvinger, selv om besøkene ble sjeldnere etter at foreldrene flytter. I 1903 var han tilbake på besøk hos Ole Stang på Rolighet i Øvrebyen, som forvaltet familiens store skogeiendommer i distriktet.
På eldre dager søkte han seg oftere tilbake til barndomsbyen. I 1928 og 1930 var han i byen og arbeidet, og leide en periode atelier i byggmester Schûssler’s gamle svalegangsbygning ved den gamle brua i Kongsvinger. Det er fra denne tiden bevart tegninger med motiver fra festningen og den gamle bybrua. I 1930 er også sønnen Dagfinn med til festningen, hvor han tegner sin far der han står og skuer ettertenksomt ut over byen. I 1932 deltar han på festningens 250 års jubileum sammen med blant annet kong Haakon VII.
Erik Werenskiold hadde på denne tiden i flere år vært inne på tanken på å gi en gave til sin fødeby, og en gang midt på 1930 tallet fikk Kongsvinger Kommune en gave bestående av 21 litografier fra kunstneren.
Da Werenskiold døde i 1938, nesten 84 år gammel, talte maleren Henrik Sørensen i radioen, og sa at «noe av grunnfjellet er glidd ut i evighetens hav». Et nesten uoverskuelig rikt livsverk var dermed avsluttet.
Erik Werenskiold hadde skapt noe stort og viktig i norsk kunst. Han illustrasjoner og tolkninger til folkeeventyrene, Snorre, «Familien på Gilje» og alle de andre tegningene og maleriene har blitt en umistelig og viktig del av vår norske kultursarv.