Krig med Sverige. I dag er dette utenkelig, men for våre forfedre var det en realitet og en trussel. Norske soldater har ved en rekke anledninger i løpet av de siste 300 årene kjempet i grenseområdene for å forsvare landet vårt.
Av Trond Hagerud
Både under Napoleonskrigen i 1808 og under selvstendighetskampene i 1814 gikk svenske styrker til angrep på Kongsvinger. Etter unionen med Sverige i 1814 ble grensefestningene nedlagt og forsvaret kraftig redusert. Dette var situasjonen gjennom hele 1800 tallet. Først når situasjon virkelig tilspisset seg i de siste årene før 1905 ble forsvaret kraftig bygget opp og modernisert. En av de mest markante personlighetene i tiden rundt 1905 var Oberst Georg Stang fra Kongsvinger. Hans navn er uløselig knyttet til gjenreisningen av forsvaret og en kompromissløs vilje til å sette makt bak kravet om oppløsning av unionen.
I Georg Stangs barndom var Kongsvinger i en rivende utvikling. Da han ble født i 1858 var stedet blitt kjøpstad i 1854, og hadde fått bru over Glomma i 1856. Jernbaneforbindelsen mellom Kristiania og Kongsvinger åpnet i 1862 og kun tre år senere kom hele jernbanestrekningen mellom Kristiania og Stockholm i drift. Utbygging og stor aktivitet skapte et stort behov for jurister.
I 1859 etablerte hans far, overrettsakfører Jacob Stang, sin praksis i Kongsvinger, og i 1861 var hele familien flyttet til byen. Ved folketellingen i 1865 finner vi familien Stang bosatt i den store og staslige gården til kjøpmann Grunseth i Øvrebyen.
Georg Stang vokste opp i en familie som interesserte seg sterkt for tidens samfunnsspørsmål, og hvor faren tok aktiv del i den offentlige debatt. Men den av foreldrene som kom til å få største innflytelse på hans personlighet var likevel hans mor. Ved siden av sitt tiltalende vesen hadde hun den samme sterke personlighet og karaktertrekk som det norske folk senere lærte å beundre hos Georg Stang.
Selv om Kongsvinger festning hadde vært nedlagt i lang tid som militær garnison da Georg Stang vokste opp så hadde den likevel en eiendommelig makt over sinnene. I Georg Stangs biografi beskrives denne stemningen » naar den ældre slekt befandt sig ved det andre glass toddy var det gjerne den de begynte å snakke om. Da fikk samtalen glød fra de dage da Kongsvinger var fæstning var et viljeknytte af energi og kamplyst, med sine rødkjolede garnison, sit krigsmateriel og sine mure strittende af kanoner». En annen som fikk stor innvirkning på guttens personlige utvikling var hans grandonkel Holm Holmsen som var født i 1794, og som hadde en klar erindring om de spennende og dramatiske årene før 1814. Hans fargerike beretninger om de mange grensekampene var med på å legge grunnen for hans sterke nasjonalfølelse og utpregede «grensevaktholdning», som senere skulle bli drivkraft for hans militære karriere og offentlig opptreden.
Det var opprinnelig foreldrenes tanke at Georg Stang skulle gå i farfarens fotspor og bli prest, men det viste seg imidlertid at hans lyst og anlegg pekte mer i retning av en militær løpebane. I 1873, ennå ikke 16 år gammel, begynte den blonde og stillfarende Kongsvingergutten på Krigsskolen. Her la han snart for dagen store evner når det gjaldt teoretiske fag som matematikk, artilleri, befestningslære og krigshistorie. Etter krigskolen fortsatte han på Den militære høyskole, hvor han avla eksamen som nummer en av fem elever i 1880. Det sies at Georg Stang skal ha vært den beste eleven i matematikk som professor Bjerknes noen gang har hatt. Han søkte deretter tjeneste i artilleriet.
I 1885 dro han til Sverige med offentlig stipendium for å studere ved den tekniske høyskolen (Bergskolan), og utdannet seg deretter til kanonkonstruktør. I løpet av få år ble Georg Stang en av landets fremste autoriteter på det artilleri- og festningstekniske området. Innen forsvaret ble også Georg Stang kjent for sin oppfinnelse Orografen. Dette var et avstands- og lokaliseringsinstrument som var kystforsvarets hovedinstrument helt frem til 1940. Han konstruerte også en avstandsmåler som ble benyttet på land.
Georg Stangs ry som artilleriekspert gjorde at han kom med blant de fire krigsstipendiater som i 1898 ble sent til USA og Cuba som observatør i den spansk – amerikanske krigen. Denne erfaringen skulle han snart få nytte av da han året etter ble oppnevnt som medlem av Befestningskomiteen av 1899. Komiteens mandat gikk ut på å fremlegge planer for forsvaret av Øst-Norge, med særlig sikte på å sikre de gamle innfallsveiene til Kristiania. I komiteen var han den drivende kraften.
Ut i fra historiske erfaringer ønsket Stang å legge tyngden av Norges forvar ved grensen til Sverige, og gjennom en omhyggelig utnyttelse av terrenget ville han etablere en linje av befestninger langs Glommavassdraget.
Til manges overraskelse ble han den 9 november 1900 utnevnt til forsvarsminister i Steens regjering. Som politiker var Georg Stang et ukjent navn og en nykommer. Han hadde sin politiske tilhørighet blant unionsmotstanderne i Venstre, og ble valgt inn av folk som ønsket å få fortgang på løsrivelsesprosessen. Han var helt klar i sin oppfatning om at Norge måtte sette makt bak sitt krav om oppløsning av unionen, og være forberedt på krig for å nå dette målet.
Umiddelbart etter sin tiltreden tok Georg Stang fatt på gjennomføringen av sin merkesak, utbygging av forsvaret i henhold til befestningskommisjonenes innstilling. Allerede i mars 1901 forelå fra hans hånd forslag til konglig proposisjon om ekstraordinære bevilgninger på 3 mill. kr. Dette omfattet bevilgninger til anskaffelse av nye kanoner og våpen, og nye befestningsanlegg til beskyttelse av landtilgangene til Kristiania. Kjernepunktet i planen var oppførelsen av en rekke fremskutte befestninger øst for Glomma, fra Kongsvinger til Halden, til dekning av hovedstaden og de norske mobiliseringsområdene. Forslaget ble møtt av motstand blant regjeringskollegaer og fagmilitære, og det hjalp heller ikke at Georg Stang ikke et øyeblikk la skjul på de politiske motivene bak planen. Det blusset i løpet av kort tid opp en kraftig offentlig debatt om forslaget som gjorde Georg Stang til en av sin tids mest sentrale og omstridte personer. Stang lot seg ikke skremme av denne lite lovende mottagelsen. Han var fast bestemt på å sette sin stilling inn på saken, og hans saklige og velbegrunnede argumentasjon, inngående sakkunnskap og urokkelige overbevisning, vant etter hvert frem. Den 1 juni 1901 ble forslaget vedtatt med stort flertall i Stortinget, og den offentlige oppmerksomheten samlet seg om den unge forsvarsministeren, som i løpet av kort tid klarte å få gjennom det som ingen av hans forgjengere hadde klart.
Statsråd Stang kunne nå for alvor gå i gang med å reise grensevernet, og allerede 10 juni står det følgende i Hedemarkens Amtstidende: «I torsdags ankom hertil Ingeniørgeneral Hansen, forsvarsminister statsråd Stang, generalfelttøymester Klingenberg, artillerikaptein Holtfodt samt ingeniørkaptein Møller for å besiktige terrenget ved og omkring Vardåsen i anledning befestningsspørsmålet.»
Allerede ved utgangen av 1902 var befestningene nærmest fullført. Til befestningene ble det innkjøpt nye hurtigskytende kanoner. Forsvaret kjøpte også inn markedets mest moderene materiell innen feltkanoner og mitraljøser. Sommeren 1903 tødde forhandlingsklimaet med Sverige opp igjen, og Georg Stang gikk av som forsvarsminister. Etter eget ønske gikk han inn i stillingen som kommandant på Oscarsborg, og i mars 1905 ble han også sjef for det norske festningsartilleriet.
Når de norsk – svenske forhandlingene strandet i februar 1905 skapte den en bølge av harme blant det norske folk, og for mange ble Georg Stang stående som den som hele tiden hadde hatt rett. Han var derimot for steil i sin oppfatning til at Christian Michelsen ville ta han inn igjen i sin regjering.
Etter at Stortinget 7 juni 1905 hadde vedtatt å oppløse unionen, ble forholdene mellom de to landene kritisk. Et av de svenske kravene for å godkjenne det norske vedtaket var at grensefestningene skulle legges ned, noe som våre forhandlere lenge motsatte seg.
Hæren hadde 22000 mann under våpen, og marinen var fullt mobilisert. Bak de militære styrker sto et samlet folk. I siste omgang aksepterte forhandlerne nedleggelse og ødeleggelse av grensebefestningen med ett unntak. Under ingen omstendigheter ville de legge ned Vardås og Gullbekk fort ved befestningene i Kongsvinger, som sperret den korteste veien fra Sverige til Oslo. Og den svenske regjering kom til at den ikke ville ta en krig for Kongsvingers skyld.
Stang var ikke enig i at Norge skulle gi etter under Karlstad-forhandlingene, og mente at Norge hadde betalt en for høy pris da vi gikk med på å ødelegge grensefestningene. Både som politiker og offiser hadde Georg Stang også andre interesseområder. Han var engasjert i ungdomsarbeid, og da særlig for å vekke fedrelandsfølelsen hos de unge og for å få dem til å drive idrett. Han hadde også stått i spissen for å stifte skytterlag, og opprettet en egen medalje som premie. Selv i dag er «Stang skytingen» et kjent begrep i skytterkretser.
Ved stortingsvalget i 1906 ble Georg Stang oppfordret til å stille for to forskjellige kretser; Vinger og Odalen og Mandal, men han lykkes ikke å få tilstrekkelig antall stemmer. Politikk i fredstid var ikke hans styrke.
I 1907 blusset diskusjonen om en utbygging av en forsvarslinje langs Glomma opp igjen, og forsvaret stilte seg nå bak Georg Stangs kongstanke om utbygging av «Glommalinjen». Våren 1907 utarbeidet han en plan og holdt foredrag som vakte stor oppmerksomhet.
I årene som fulgte ble det bygd en rekke befestningsanlegg med front mot øst langs denne linjen. Den 11. september kom meldingen om at Georg Stang var gått bort, kun 49 år gammel. Etter et kort sykeleie døde han av blodpropp i forbindelse med en blindtarmoperasjon.
Nyheten om hans død vakte noe nær landesorg, og han ble begravd på æreslunden ved Vår Frelsers Gravlund i Oslo. Begravelsen ble bekostet av Norges ungdomslag, og omtrent tusen vernepliktige mannskaper som hadde tjent under han på Oscarsborg møtte frem i uniform. I 1908 reise Ungdomslagene en statue av han i Holmenkollen, og i 1909 ble det også reist en staute på hans grav. I Kongsvinger har Georg Stang fått en gate i Øvrebyen oppkalt etter seg.
Både i hans samtid, og i ettertid, har den rent militære verdien av grensefestningene og Georg Stangs øvrige tiltak blitt diskutert. Men minst like viktig var den psykologiske virkningen de kom til å ha på store deler av det norske folk. Følelsen av at landets forvar var gjenreist skapte en nasjonal selvtillit som ikke hadde vært til stede tidligere. Historikeren Tor Bomann-Larsen har oppsummert dette som følger:
«Skal vi forstå arven fra 1905, bør vi kanskje innse at våpenberedskap og krigsmoral var vel så viktige forutsetninger som de «fredlige midlene». Unionen ville ikke blitt oppløst – ikke i kong Oscar IIs levetid – dersom vi ikke hadde tatt mål av oss til å sette makt bak kravene.»
Kilder:
– Georg Stang, S.C Hammer, Gyldendalske boghandel, 1912
– Norsk forsvarshistorie 1814 -1905. Bind 2, Roald Berg, Eide forlag, 2001
– Norsk biografisk leksikon XII, 1952
– «Klar til strid». Kystartilleriet gjennom århundrene – Oslo 1999
– Soldat i Vinger leir. Rolf Rasch-Engh. Solør Odal historielag, 1982
– «Forsvarets plass i norsk historie» – Generalmajor Bjørn Christophersen, 2. opplag 1976
– Menn, mot og vilje til krig. Forfatter Tor Bomann-Larsen, Aftenposten 7 mai 2005
– Folketellingen 1865
Familien Stang og Kongsvinger
Georg Stangs foreldre, overrettssakfører Jacob Stang og hans kone Anna Stang, bodde i Kongsvinger i perioden 1859 – 78. Jacob Stang drev advokatpraksis, og var en tid redaktør for byens avis «Hedemarkens Amtstidende». Han hadde også kommunale verv i byutvidelses kommisjonen i 1873, og i byens skolekommisjon i 1875. Han var varaordfører i Kongsvinger i 1877 – 78.
Familien flyttet tilbake til Kristiania i 1878. Han ble utnevnt til statsråd i Sverdrups regjering i 1884. Først som medlem i statsrådsavdelingen i Stockholm, så som sjef for indredepartementet fra august 1885. Fra november 1887 som justisminister, og i juli 1888 ble han utnevnt til norsk statsminister i Stockholm. Han forsto som få av sine forgjengere å gjøre seg populær i Stockholm, og kong Oscar II følte hans avgang ett år senere som et personlig tap.
Anna Stang blir i Norsk biografisk leksikon omtalt på en meget fordelaktig måte i forbindelse med at familien flyttet til Kongsvinger.
«Hun hadde i Kristiania gjort sig kjent ved sitt staselige utseende, sin elskverdighet og sitt gode humør. Nu viste hun hvad som egentlig bodde i henne. Hun startet byens første pikeskole, og velutdannet og viljesterk som hun var, drev hun den op til en anerkjent og meget søkt institusjon».
Georg Stangs oldefar Jens Stang hadde som offiser deltatt og utmerket seg i slaget ved Trangen i Åsnes i 1808 og i Kongsvinger og Eidskog i 1814.
En tid etter at unionen ble oppløst, uttalte statsminister Michelsen at » hvis regjeringen ikke hadde stolt fullt og fast på det norske folks vilje til å forsvare sin rett, hadde den aldri gått til dette skritt».