Øvrebyen – gamle Kongsvinger

Av Trond Hagerud

På midten av 1600-tallet flammet konfliktene opp mellom Sverige og Danmark om herredømmet rundt Kattegat og Øresund. Sverige, som på denne tiden var en stor og ekspansiv krigsmakt, var en konstant trussel for nabolandene. Som forvar bygget derfor den danske kongen en forsvarslinje av festninger langs grensen, fra København i sør til Trondheim i nord.

Kongsvinger festning

Til den viktige elveovergangen ved Glommakneet i Vinger kom kongens halvbror, og stattholder i Norge, Ulrik Fredrik Gyldenløve, for å vurdere hvordan det viktige sundstedet skulle kunne forsvares. Erfaringene fra kampene noen år tidligere var at forsvarslinjen burde legges langs Glomma, med forsvarsanlegget på vestsiden av elva. Det han fikk se gjorde han svært begeistret. Terrenget var ideelt for forsvar mot en fremrykkende fiende. Elven, bred som en europeisk flod, svinger skarpt vestover ved sunnstedet og danner en enorm vollgrav. Innenfor denne ruvet Tråstadberget over sundstedet, godt innenfor kanonkulenes rekkevidde. Entusiastisk forsikret han kongen om at en skanse på dette stedet med en besetning på 300 mann, skulle kunne forsvare seg mot 10 000 fiender.

Kongen godkjente planene og det ble bygget tre skanser. Den største – på toppen av berget – ble i 1682 oppgradert til festning, og i løpet av de neste fem årene la denne seg til rette på toppen av berget som en hvilende ørn, med full kontroll over terrenget mot grensen i øst.

Kongsvinger Leir

I motsetningen til festninger som ble bygget ved kysten fantes det i bygda Vinger ingen by eller noe senter for handel eller håndverk. Den spredte befolkningen i bygda levde under krevende forhold og livberget seg ved skogbruk og det den karrige jorden kunne gi av utkomme. Festningens ingeniøroffiser fikk derfor i oppdrag å stikke ut tre langgater og to tverrgater i et rutenett i syvestskråningen nedenfor festningsvollen. Langgatene ble anlagt i rett linje ned fra festningens kanonbatterier for at en fremrykkende fiende lett skulle kunne sees og beskytes.

De første som bygde sine hus i den solfylte hellingen var soldater fra artilleri-besetningen, og høyere funksjonærer som vollmesteren, magasin- og proviantforvalteren og garnisonsfeltskjæreren. I løpet av få år på slutten av 1600-tallet og begynnelsen på 1700-tallet vokste det frem en bebyggelse av små tømmerhus og gårdstun for militære, handel og håndverk som i dagligtale gikk under navnet Kongsvinger leir, eller bare leiren.

I 1720 ble det etter en konflikt med grunneierne fastslått at Kongen hadde hevd på Leiren og kunne kreve grunnskatt fra beboerne. På denne måten ble Kongsvinger leir kongens grunn og området krongods eller kongens domene. Den omfangsrike protokoll viser at det i 1720 var 35 hus i leiren. Bare et par av dem noe annet en vanlige stuer – lave en etasjes bygninger med torvtak og to-tre rom. Med mange barn kunne det bli trangt, og bedre ble det ikke når huseierne gang på gang måtte innkvartere soldater fordi brakkene på festningen ikke strakk til. De fleste hadde bare stue og kjøkken, men alle hadde en hageflekk. Flere hadde stall og fjøs. De som bodde i husene hadde vært, eller var, fortsatt knyttet til festningen: 10-15 hus ble bebodd av konstabler eller underkonstabler,
7-8 av soldater eller soldatenker, 5-6 av offiserer, to av feltskjær (lege) og profoss (fangevokter), tre av håndverkere – hjulmaker, grovsmed og skredder- og ett av en kremmer. Ikke alle eide husene de bodde i, og den største utleieren var den tidligere proviantforvalteren.

Syttenhundretallet var preget av en lang fredstid. Kongsvinger leir hadde fått sitt første vertshus i 1706, og i 1753 ble det første landhandleriet opprettet i en gård nederst i bakken opp mot festningen. Dette var et lønnsomt og ettertraktet privilegium som gikk i arv i familien i over 100 år. I 1791 fikk også den svenske handelsmannen Jonas Albrechtson handelsbevilling og startet opp sitt handelshus, og i 1801 bygget han leirens største og flotteste handelsgård.

I årene rundt århundreskiftet blomster økonomien i området. Skogsdriften var lønnsom og det var stor aktivitet på Odals verk. I 1801 flyttet også elitestyrken; Det norske jegerkorps, inn som garnison på festningen. Gården Svendborg ble kjøpt inn som bolig for korpsets major og en større gård i Leiren gården ble ervervet til sjefen for jegerkorpset. Senere blir denne gården benyttet som garnisonens lasarett.

Kongsvinger marken

I løpet av få år reiser det seg nye store og dominerte bygninger blant tømmerstuene i Leiren, og i 1798 opprettes Kongsvinger marken på kirketorget. Engelskmannen Edward Daniel Clark skrev i sin reiseskildring fra 1799: ”Markedet lignet mye på et vanlig engelsk marked: militære som vervet rekrutter og lokket til seg bønder ved å vise frem sin krigsutrustning, drukne fjols, pene landsbyjenter, høyrøstede gateselgere, omvandrende italienere med billige speil og fargelagte trykk”.

I 1801 var det 214 sivile innbyggere i leiret og 123 beboere med tilknytning til festningen og det militære. De 214 innbyggerne utgjorde i hovedsak familiene til 2 privilegerte landhandlere, 7 andre handlende og 25 håndverkere. Landhandler Albrechtsons hushold utgjorde alene ca 20 personer.

Napoleons krigen kommer til Kongsvinger

Napoleons herjinger i Europa brakte krig også til Kongsvinger. I perioden i 1808 og 1814 angrep svenske styrker Kongsvinger to ganger, og hele Tråstadberget ble avskoget helt ned til Glomma. Dette var katastrofale år for befolkningen i Leiren som opplevde krig, uår og sterk nød. Mange, spesielt unge og gamle, bukket under og folketallet i Leiren gikk tilbake. Fra grenseområdene strømmet også familier inn til Leiren for å søke beskyttelse under festningen.

Handelssenter i den svensk – norsk unionen

Etter krigen heises det svenske unionsflagget på festningen, og dens betydning som forsvarsverk ble med ett borte. I løpet av få år legges garnisonen ned og de militære flyttet bort fra byen. Befolkningen i Leiren ble kraftig redusert og mange hus ble stående tomme og forfalt. Unionen åpnet derimot for nye muligheter, og i løpet av noen tiår utvikles Kongsvinger leir til et betydelig handels og kommunikasjonssentrum på den viktige kongeveien mellom Stockholm og Kristiania. Kongen, og hans store følge, overnattet ofte hos landhandlerne på sin ferd mellom hovedstedene, og mellomrikshandelen økte kraftig.

Nærmest handelshuset til landhandler Balchen og den gamle vertshusgården på hjørnet av Storgata og løkkegata

De to handelshusene blomstret opp igjen og landhandlerne Balchen og Hansen ble blant bygdas mest velstående menn. Det står skrevet at landhandler Balchen var så vel ansett ved hoffet for sin gjestfrihet at han ble mottatt på slottet i Stockholm uten å være anmeldt på forhånd. Den livlige handelen la grunnlaget for etablering av kremmere, tollkammer, sparebank, vertshus, gjestgiveri, brennevinsbrenneri, fargerier, garverier og tobakksproduksjon. I tillegg ble både Hedmarks første avis og apotek etablert i Leiren i disse årene.

Kjøpstaden Kongsvinger

Etter utrettelig arbeid av Ole Tommelstad ble Kongsvinger leir ved kongelig resolusjon av 15. april 1854 opprettet som kjøpstad – landets minste. Arealet var bare 0,9 km2, og dekket husklyngen nedenfor festningsvollen. Kjøpstaden tok festningens navn, Kongsvinger, og i løpet av noen år ble byområdet regulert og de gamle gatene fikk navn for første gang. Byens nederste og største gate fikk navnet Løkkegata. Både festningen, Vinger kirke og Rolighet lå utenfor bygrensene.

Da nyheten spredte seg om at Kongsvinger var blitt kjøpstad, med handels og håndverksprivilegier til de som løste borgerbrev, så strømmet folk til. I løpet av det neste ti-året var det stor byggeaktivitet i den lille byen og folketallet fordoblet seg.

Først i 1861 ble Storgata forlenget ned gjennom Balchens hage, og nye tomter reguleres og bebygges i den nye gata. I disse årene bygges det også nye veier og bru over Glomma. I 1862 står den den nye jernbanestasjonen på andre siden Glomma klar, og jernbanestrekningen mellom Lillestrøm og Kongsvinger åpnes med en stor festivitas med kong Carl XV tilstede i Hans Hagerups store staselige tregård ved Kirketorget. Med dette oppstår en todeling av byen, og den øvre bydelen under festningen blir etterhvert bare kalt Øvrebyen.

Byen ble todelt

Fokuset for handels og næringsdrivende flytter seg etter hvert nedover mot Glomma og til området rundt jernbanestasjonen. Et betydelig og spennende satsning på å bygge et stort badeanlegg i Øvrebyen med park og hoteller etter inspirasjon fra tyske kurbyer strandet i unionsoppløsningen i 1905, og bydelen gikk inn i en tornerosesøvn som varte frem til 1950-tallet.

Kongsvinger bad, foto av postkort

Da landet igjen skulle bygges etter andre verdenskrig ble det behov for nye og moderne boliger med bekvemmeligheter som strøm, innlagt vann og vannklosetter. I den lille byen Kongsvinger var stor mangel på tomter og utbyggingsmuligheter og blikket falt på de mange gamle og falleferdige bygningene i gatene under festningen. Noen mener at den beste løsningen ville være en fyrstikk slik at det i stedet kunne bygges moderne hus og småblokker. I løpet av noen år rives flere av de gamle gårdene og den nye bebyggelsen flyter inn på ledige tomter blant de gamle husene.

Glåmdalen 1959 om Øvrebyen

Harald Aamodt redder den gamle bebyggelsen

Den som reddet den gamle trehusbebyggelsen var overrettssakfører og rittmester Harald Aamodt. Fra sitt hus øverst under festningen så han hvordan de gamle husene ble kjøpt opp for rivning eller modernisering, og skrev opprørte og bekymrede brev til riksantikvaren. Han fikk også viktig støtte av ordfører Norvald Strand. Dette førte til at riksantikvaren i 1966, som det første stedet i landet, startet med en regulering av Øvrebyen som spesialområde bevaring i henhold til den nye bygningsloven av 1965.

Aamodtgården. Bygget som bolig for material og proviantforvalter Ole Roar Rynning i 1801

Gamle Kongsvinger har i dag en unik trehusbebyggelse som går tilbake til 1709 – som stolt vitner om byens og befolkningens strev og utvikling gjennom gode og dårlige tider i over 300 år.

Trond Hagerud
09.10.2013