Av Trond Hagerud
”Sverger I at hevde Norges Selvstændighet og vove Liv og Blod for det ælskede Fedreland?
Sogneprest Sigward Irgens Rynning så ut over den fullsatte forsamlingen i Vinger kirke som i dypeste alvor hadde reis seg, og med oppløftede fingre sverget eden:
”Det sverget vi så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord”.
Etter gudstjenesten og edsavleggelsen ble de stemmeberettigede mennene igjen i kirken for å velge de to valgmenn som skulle være med å velge de 112 som skulle møte i Riksforsamlingen på Eidsvoll. Kun sju år etter at svenskene hadde angrepet Kongsvinger, og stått med sine soldater helt fremme med Glomma, kjente mange i kirken en stigende uro for at det igjen kunne bli krig.
Året var 1814 og loddet var kastet. En revolusjon var startet. Denne førte til at Norge gjenoppstod som en selvstendig nasjon i en personalunion (1) med Sverige.
I forbindelse med Grunnlovsjubileet i 2014 ble begrepet Valgkirke brukt om de ca 300 kirkene som ble benyttet som valglokale for Norges første nasjonale valg. Riksarkivet og Riksantikvaren markerte dette med å sette opp blå plaketter på de 190 gjenværende kirkene. Vinger kirke er den eneste bevarte valgkirken i Glåmdalsregionen. Legg derfor merke til det blå skiltet på høyre side av kirkedøren.
Nitti år senere gikk unionen mot sin oppløsning. Etter flere år med stigende norsk nasjonalisme og uenigheter med svenskene, ble kravet om egne norske konsulat utløsende for at det norske Storting den 7. juni 1905 erklærte unionen for oppløst. Dette kontroversielle vedtaket ble ikke akseptert i Sverige. Det ble beordre militær mobilisering både i Norge og Sverige, og det var stor fare for krig.
Et par dager senere, den 9. juni 1905, fant en høytidelig seremoni sted på Kongsvinger festning. Harald Aamodt skriver at dette var noe som for alltid brente seg inn i erindringen til de mange fremmøtte. Garnisonen ble stilt opp på festningsplassen til parade i sine staslige gallauniformer. Da unionsflagget ble firt for siste gang, presenterte troppene gevær og samtidig tordnet en salutt på 21 skudd fra festningens kanoner. Deretter gikk det rene norske splittflagget til topp, hilst av ny salutt og honnør fra de paraderende avdelinger. Aksel W Hess skriver i sine erindringer: ”.. samstemmige hurrarop hilste det nye flagg i det det gikk til topps. Her nest var den høytidige akt til ende, men det var mer enn en til stede med duggede øine”.
Ikke lenge etter rykket de første militære feltavdelingene inn på festningen og fikk utdelt skarpe skudd. Folk stimlet sammen langs gatene, når kanoner, ammunisjons- og proviantvogner kjørte i lange rekker oppover bakken forbi kirken. I slutten av juli ble de militære avdelingene byttet ut med en bataljon av det norske jegerkorps. Hele byen var ute når de stramme karene marsjerte gjennom byen og opp til festningen. Det skinte og blinket i blankpussede geværer, kokekar og sabler. Støvlene smalt i bakken til jegermarsjens velkjente toner. Byens liv gikk de neste månedene inne i en nærmest militær tilstand som i tidligere ufredsår. Det sterke og synlige militære nærværet preget byens borgere, som våknet til soldatenes revelje kl. 5 hver morgen. Hektiske dager fulgte med militære øvelser, realistiske manøvrere mot befestningene og skuddglam fra skytterbanen. Kirketorget gjenoppstod som eksersisplass, og kommandorop og taktfaste skritt gjallet ut over den lille byen. Torget ble også brukt til gymnastikk, og mange møtte frem for å se på. Jeg vil tro at byens unge frøkner fulgte spesielt godt med. På kvelden var festningsplassen det naturlige samlingssted for soldatene og byens befolkning.
Musikkorpset spilte opp til dans slik at soldatene kunne svingte seg lystig i dansen med byens damer. For å vise svenskene at den norske oppløsningen av unionen hadde sterk støtte i det norske folk, vedtok Stortinget at det i hver kjøpstad og på landet i hvert prestegjeld, skulle gjennomføres en folkeavstemming.
Søndag trettende august 1905. Åtte alvorlige formelt kledde eldre herrer har tatt plass rundt valgurnen i koret i Vinger kirke for fotografering. Dette er formannskapet i Vinger som utgjør valgstyre og er ansvarlige for gjennomføringen av folkeavstemmingen i kommunen.
De to foregående ukene hadde vært preget av sterk nasjonalistisk retorikk og oppfordringer til å stemme ja på spørsmålet om de var enige i «den stedfundne Opløsning af Unionen eller ikke». Stemmeberettigede var menn over 25 år. For å vise at også norske kvinner sto bak unionsoppløsningen ble underskriftslister lagt frem.
Den store avstemmingsdagen opprant med et strålende vær. De militæres korpsmusikk var i aktivitet hele dagen, og hadde allerede tidlig på morgenen vekket byen med koralmusikk fra festningsmurene før bataljonen avmarsjerte til kirketorget for inspeksjon og bønn.
Klokken 09.15 var de fire kompaniene oppstilt i en åpen firkant, og mange av byens borgere omrammet torget, alle preget av den høytidelige stemningen. Etter oberst Strugstads inspeksjon holdt kateket Bull en gripende preken, og sjelden har vel den gamle soldatsalmen “ Vår Gud han er så fast en borg” vært sunget så sterkt og inderlig av både soldater og borgere. Etter paraden var kirken overfylt. I sin preken minnet prost Grøndahl om den betydningsfulle avstemmingen som skulle skje etter gudstjenesten kl. 13.00. Avstemmingen for Vinger fant sted i Vinger kirke. Detaljer om selve avstemmingen og om valgstyret er det vanskelig å finne, men trolig skjedde selve folkeavstemmingen sted under ordfører Larsmons myndige ledelse. For Kongsvingers borgere fant avstemmingen sted i Middelskolens lokaler (Øvrebyen videregående skole).
Valgresultatene for begge kommunene var enstemmige. I Vinger var det 847 ja-stemmer og i Kongsvinger 271. Ingen nei-stemmer ble lagt i noen av valgurnene. Da stemmeresultatet var blitt kjent holdt korpsmusikken friluftskonsert på kirketorget, og i ni-tiden på kvelden dro “hele byen” til festningen for å feire den historiske dagen med det beste soldatene kunne presentere av underholdning.
På landsbasis ble det avgitt 368 208 ja-stemmer og kun 184 nei-stemmer.
Statsministeren hadde derfor hele folket i ryggen da forhandlingene med svenskene ble innledet i Karlstad den 31. august. De neste ukene ble svært spente og militære forhåndsregler ble tatt for å være forberedt, i tilfelle krig. Nye militære avdelinger ble mobilisert og gikk ved Kongsvinger i stilling på Lier og nærmere grensen. Hjemme hos Aksel Hess i Øvrebyen ble husets sølvtøy samlet og det nødvendigste av klær pakket i sekker i tilfelle byen måtte evakueres.
Etter krevende forhandlinger, spesielt om grensefestningene, nådde delegasjonene i Karlstad frem til en avtale den 23. september. Den 26. oktober skrev den svenske kongen Oscar II under dokumentet som anerkjente Norge som uavhengig stat. Samme dag abdiserte han som norsk konge og avslo den norske forespørselen om å la en av sønnene bli norsk konge.
I løpet av sommeren hadde prins Carl av Danmark blitt fremmet som kandidat, og en dialog var startet om hans kandidatur. Prinsen stilte som krav at det skulle gjennomføres en folkeavstemming. Han ville ha visshet om at flertallet av det norske folk ønsket han som konge. Den 12. og 13. november fant derfor en ny folkeavstemming sted i Vinger kirke. Valgstyret var som ved folkeavstemmingen den 13. august, de alvorlige eldre herrene på bildet under.
Personene på bildet av Vinger valgstyre fra 13. august 1905, fra venstre:
Isak Gulliksen Holt (1840 – 1918). Gardbruker Holt gård i Kongsvinger.
Thorvald Løvenskiold (1866-1939): Født på Ullern i Oslo, godseier på Overud gård
Carelius Pedersen Larsmon.(1853 -1920): Gardbruker, trelasthandler, ordfører i Vinger herred ( 1897 – 1907 og 1911 – 1913) og stortingsmann 1910 – 11 (Venstre). Født i Brandval. Drev farsgarden til kona (Larsmoen) på Austmarka fra 1879.
Karl Romsaas (1858 – 1918) Lensmann i Vinger. Bodde med sin familie i Nygata 3 i Øvrebyen, Kongsvinger.
Ole Andreas Gundersen Solberg (1855 – ?) Gardbruker, sagbruks- og skogseier, landhandler. Austmarka.
Olaf Thomassen (1873 -1944): Landhandler, trelasthandler, poståpner og gardbruker. Født på Austmarka. Bosatt på Svensmoen, Austmarka.
Karelius Isaksen Strengelsrud (1845 – 1932). Gaårdbruker Strengelsrud Søndre. Stedet der Sigernessjøen camping ligger i dag.
De stemmeberettigede skulle svare ja eller nei på spørsmålet om man var «enig i Stortingets bemyndigelse til regjeringen om at opfordre prins Carl af Danmark til at lade sig vælge til Norges konge?». I bakgrunnen lå reelt sett et spørsmål om monarki eller republikk. Resultatet av folkeavstemmingen ble ikke like enstemmig som avstemmingen i august. Det hadde vært en heftig offentlig debatt i ukene før og mange var ikke enige i at Norge skulle bli et monarki. I Vinger var stemmeresultatet 587 ja-stemmer og 77 nei-stemmer. I Kongsvinger var det 249 ja-stemmer og 19 nei-stemmer. Nasjonalt utgjorde ja-stemmene snaut 80 %.
Med et stort flertall av de stemmeberettigede i ryggen tilbød derfor regjeringen prins Carl den norske tronen. Den 27. november 1905 avla prinsen ed til forfatningen i Stortinget, og tok som norsk konge navnet Haakon. Norge hadde gjenoppstått som uavhengig nasjon og selvstendig monarki. De store hendelsene i Norges historie har ofte blitt både nære og dramatiske for bygdefolket i Vinger, og i grenseområdet ved Glommakneet. De svenske angrepene, og de politiske hendelsene knyttet til Kongsvinger festning, førte til at distriktet havnet i frontlinjen. Dette forårsaket sult og vanskelige tider. Vinger kirke var det naturlige sentrum og samlingspunktet i byen og bygda. Hit søkte folk seg for trøst, styrke, informasjon og samhold. I forbindelse med både opprettelsen og avslutningen av unionen med Sverige, ble kirken brukt som valglokale – for et valg og to folkeavstemminger – for konge og fedreland.
Kilder:
Harald Aamodt: 1905. Private papirer.
Aksel Wilhelm Hess: Erindringer fra Kongsvinger leir og by. 1910.
Glåmdalens unionsmagasin 2. Juni 2015
Stortingsmelding nr. 5 (1905 – 1906)
Kongsvinger by 1682 – 1854 – 1929. Olaf Bryn 1929
Polsys – data om det politiske system. Biografier 1905 – 1945.
Det norske leksikon
Norsk biografisk leksikon
Grunnlovens krigere. Karsten Alnæs og Trond Hagerud 2014
(1) En personalunion er en union hvor to eller flere stater har et felles statsoverhode som regjerer over alle statene, men hvor hver enkelt stat er uavhengig av hverandre og derfor regnes som selvstendige.