Hver vår har Hilde og Bob Offord utbrakt en skål til ære for Marte Olsdatter Bakke. Den store flate gravsteinen hennes ligger tett ved familiens uteplass i den store hagen til Nyhusgården i Øvrebyen. Gravsteinen har vært der lenge. Hvor lenge, hvem som har flyttet den dit, og hvorfor, kjenner ingen. Marte Olsdatter Bakkes historie knytter ingen kjente bånd til Nyhusgården.
Av Trond Hagerud
Det vi vet er at hun ble født i 1764 på gården Øvre Vangen på Langeland i Kongsvinger. Gården hadde på dette tidspunktet vært i familien eie i nærmer 150 år, men fra midten av syttenhundretallet hadde brukerne begynt å få alvorlige økonomiske problemer. Bygningene var preget av dårlig vedlikehold, og skog og jord ga lite utkomme. Foreldrene til Marte Olsdatter var Ole Hansen Vangen og Mari Larsdatter. De fikk til sammen 7 barn, 5 jenter og 2 gutter. Marte var nummer 6 i rekken.
1. Marte Olsdatter 1745 – 1755
2. Marte Olsdatter 1748 – 1786
3. Hans Olsen 1753 – 1777
4. Lars Olsen 1759 – ?
5. Lene Marie Olsdatter 1762 – 1777
6. Marte Olsdatter 1764 – 1860
7. Kari Olsdatter 1769 – ?
Allerede i 1771 døde faren, men gården ble drevet videre. Først av Ole Hansen Vangens søskenbarn Peder som nok gikk inn i de rettigheter enken hadde, uten noen videre formaliteter. Etter han ble gården drevet av sønnen Lars Olsen i noen år, før familien måtte gå fra gården i 1786. Gården har en selvstendig interessant historie etter at Marte Olsdatter flyttet fra gården, så vi følger den litt videre. Den neste brukeren av gården var Aslak Engebretsen, stesønn av den velstående proviantforvalteren på festningen Erik Sporring. Aslak Engebretsen rev det gamle våningshuset på gården, og bygget opp et nytt og presentabelt våningshus.
Fra 1792 ble gården bygslet bort til Oberst, senere Generalmajor Schwenzen. Han kom til Kongsvinger i 1789 som Oberst og sjef for det Oplandske regiment. Som hans bolig ble løkken Svendborg ( Dahlmannsgården) i Øvrebyen kjøpt inn, og huset som står der i dag ble bygget. Oberst Schwenzen ble boende på Svendborg så lenge som han var stasjonert på festningen, men flyttet til Øvre Vangen da han gikk av i 1796.
Marte Olsdatter giftet seg 26 år gammel i 1790 med Korporal Wilhelm Pedersen Bakke på festningen. 14 oktober 1797 overtok de en eldre gård i Kongsvinger Leir, og startet opp som høkere. Høkerene, som ofte var av garnisonens egne folk, drev små kroer som sørget for soldatenes daglige behov i form av mat, hjembrygget øl og brennevin.
Gården (Festningsgata 3) som de flyttet inn i lå meget godt lokalisert i bakken over landhandler Hebers store gård (Odd Fellow) ved veien opp til festningen. Langvarig fred, stor aktivitet i skogen, på Odals verk og på festningen, førte til at Kongsvinger hadde en betydelig økonomisk blomstringstid på slutten av syttenhundretallet. Festningen hadde ved siden av å være en militær garnison for infanterister og artillerister, også blitt stamkvarter for det Oplandske regiment og underoffiserskole for det Norske jegerkorps. I 1798 ble også det første marked avholdt på torget foran kirken.
Den betydelige aktiviteten på festningen førte til et stort behov for ulike typer håndverk og andre tjenester for de militære. Mange fra de omliggende bygdene flyttet inn til leiren hvor det fantets arbeid. Innbyggertallet økte og utgjorde ved århundreskiftet ca 340 personer. Omlag halvparten var militære. Den andre halvparten utgjorde husholdningene til 2 landhandlere, 7 høkere, 7 skreddere, 6 skomakere og 12 andre håndverkere.
I denne tiden ble de største og stasligste bygningene i leiren reist for offiserer, embetsmenn og landhandlere. Ved kirketorget ble en stor gård satt opp (Gjems gården). Landhandlere Albrectsson (Baanrudgården) og Heber (Odd Fellow) reiste sine landhandlergårder, og magasinforvalter Ole Roald Rynning bygde sin bolig ved oppkjøringen til festningen (Aamodtgården). Svendborg (Dahlmannsgården) og Majorgården (Grønnerudgården) ble også kjøpt inn for de høyere offiserene ved avdelingene på festningen.
I 1794 fikk Marte Olsdatter og Wilhelm Pedersen Bakke en datter, som fikk navnet Maren Dorthea Willhelmsdatter. Ved folketellingen i 1801 bestod familien i Bakkegården av:
Wilhelm Pedersen Bakke, husbonde 37 år, nasjonal soldat og handlende med fødevarer
Marthe Olsdatter, hans kone, 36 år
Maren Dorthea Willhelmsdatter, deres datter, 7 år
Kari Olsdatter, konens søster, 32 år
Mari Larsdatter, konens mor, 65 år og gift for annen gang
De gode tidene for leiren ved Kongsvinger festning fikk en brå slutt i 1807 da Danmark-Norge, etter engelskmennenes brutale bombing av København, sluttet seg til Napoleon og erklærte Storbritannia og Sverige krig. Kongsvinger festning ble klargjort til krig. Store militære styrker ble mobilisert, og forlagt på festningen og i husene i leiren. I bakkeskåningen ned mot Glomma ble trærne felt for å gjøre et angrep på festningen så vanskelig som mulig.
De neste 7 årene frem til 1814 blir kalt nødsårene i vår historie. Engelsk blokade av landet og uår føret til at dette ble barkebrødtider for befolkningen i leiren. Svært høy barnedødelighet og epidemier med tyfus og dysenteri gjorde sitt til at folketallet gikk tilbake.
Nøden, usikkerheten og spenningen befolkningen opplevde på denne tiden er godt beskrevet i festningsspillet, som settes opp på festningen hvert 3. år. Festningen spilte i denne tiden en betydelig strategisk rolle i vår nasjonalhistorie, og seirene ved Trangen, Jerpset, Lier, Matrand og Skotterud var blant lyspunktene i den norske krigsinnsatsen i disse årene.
Etter at Napoleonskrigene var over gikk Europa inn i en periode med store økonomiske problemer. Eksportmarkedene for norsk trelast ble dramatisk redusert. Det førte til at en rekke tidligere velstående norske familier og handelshus gikk konkurs. I tillegg førte Sølvskatten for å finansiere opprettelsen av Norges bank, og nedbetaling av den pålagte gjelden til Danmark, til at landets- og befolkningens finanser ble fullstendig drenert ut.
Fredsinngåelsen med Sverige i 1814 innebar at festningen mistet sin strategiske betydning, og garnisonen ble derfor også offisielt nedlagt i 1818. Dette innebar naturligvis et betydelig økonomisk tilbakeslag for de handelsdrivende i Kongsvinger, og høkervirksomheten i Bakkegården opphørte en eller annen gang i denne tiden.
I 1830 brøt det ut en skarp skolestrid i leiren. Etter ordningen fra 1803 hadde bygda fått sin første faste skole i leiren med klokkeren som lærer. Til dette formålet ble det kjøpt inn et gammelt hus (revet 1863) som lå på andre siden av veien for Aamodtgården.
Etter garnisonens nedleggelse ble antall barn redusert, og skolen ble dyrere for de som skulle betale for den. Gårdbrukere som soknet til skolen ønsket å gå over til omgangsskole som i de andre skoledistriktene i bygda. Det ble også klaget høylydt på lærer, klokker og kirkesanger Amund Thors. Ikke bare var han en stor kverulant, men dertil også forsanger i kirken «uten gehør og stemme.»
Striden førte til at de «kondisjonerte» i leiren tok sine barn ut av den faste folkeskolen som kun var til «utgift og forargelse». Marte Olsdatter Bakkes eneste barn, Maren Dorthea, får oppgaven med å skolere barna videre. I 1830 starter hun privat barneskole i sitt eget hjem i Bakkegården. En meget aktet og betrodd oppgave for en 33 år gammel ugift dame uten formell utdannelse. Foreldrene i leiren sendte gjerne sine barn til den elskverdige og religiøse lærerinnen. Både jomfru Bakke gården, og skoletilværelsen på 1860 tallet er fint skildret av Agodt Gjems Selmer i hennes bok » Da mor var liten». Blant Jomfru Bakkes elever var også Erik Werenskiold, sønn til kommandanten på festningen,
Etter Marte Olsdatter Bakkes død i 1860, tok Maren over gården, og fortsatte sin barneskole. Hun døde i 1878, 81 år gammel, og ble begravet ved Vinger kirke. Jomfru Bakke kjente alle i leiret, og på sine eldre dager var hun en høyest velkommen gjest på søndagsmiddag hos sine tidligere elever. Ved folketellingen i 1865 står følgende om Bakkegården i festningsgata 3:
Maren Dorthea Bakke, husmoder og lærerinne for små barn, ugift, 72 år
Thea Arnesdatter, tjenesteytende, 27 år
Bakkegården ble kjøpt av dyrlege Røhne i 1908, og senere revet. Ett av Øvrebyens mysterier er hvordan Marte Olsdatter Bakkes gravstein endte i hagen til Nyhusgården. Dette gjenstår fortsatt å besvare.