En notis i Glåmdalen meldte at kommunen skulle sanere den gamle trehusbebyggelsen. Rittmester Harald Aamodt kontaktet direkte Riksantikvaren og ble Øvrebyens redningsmann.
Av Anita Krok
– Herr Riksantikvaren! – Hvis Nyhusgården blir revet, vil det ødelegge eksteriøret i hele det øverste gamle kvartalet av Storgaten – og dette kvartal er eneste hvor den gamle bebyggelse fremdeles er intakt, skrev Harald Aamodt i en skarpt brev til riksantikvar Roar Hauglid 31. mai 1966.
Skjemme ut
Nyhusgården var et solid tømmerhus, mens Digerudgården var fredet, men dårlig vedlikeholdt.
– Man vil rive og bygge et bygg som vil skjemme ut hele området, understreket han.
Aamodt hadde bedt om en samtale med ordfører Norvald Strand og det var Strand som foreslo at rittmesteren burde kontakte riksantikvaren. Men det skjedde lite. Allerede 27. januar 1967 purret han på riksantikvaren:
– Hva skjer? Den fredede Digerudgården er solgt, mens Thuegården allerede er revet. Man skal sette opp en funkisbebyggelse som vil skjemme ut hele kvartalet!
Parade
– Rittmesteren skrev det siste brevet ett år før han døde. Han ga svaret selv da han testamenterte huset til Kongsvinger kommune. I 1965 mottok han Kongens fortjenstmedalje i gull, forteller Trond Hagerud.
Aamodt noterte selv lakonisk: «Dette er den siste parade, en sist gang brukte jeg gallauniformen».
Nina
– Tenk, Harald er visst gæren etter meg, men ikke jeg etter ham. Jeg tror han ror utenfor her hver dag, skrev Nina Grøndahl til venninnen Maggen.
Den unge forelskede unge mannen, han som var så kjekk at Grøndahl-barna kalte ham «kronprinsen», rodde over Glomma til Hov for å få et glimt av den søte, livlige Nina som i brevene tilsto at hun, prestedatteren på 15 år, røykte sigaretter. Nina var og ble rittmesterens store kjærlighet – og det var hun som gikk først bort av dem. Det sies at han besøkte hennes grav to ganger hver dag så lenge han levde.
Bypatriot
Fra sitt vindu kunne rittmesteren se at rakkerstua i Vollgata ble revet på 50-tallet. «Riv ruklet» proklamerte Glåmdalen med fete typer i 1959. Men én mann ville ikke se at noe slikt skulle skje. Og han var kjent for å være målbevisst, sta og ganske pedantisk:
– Harald Aamodt var både jurist, bypatriot, Høyremann på sin hals, styreleder i Vinger Sparebank i mange år – og en ivrig samfunnsdebattant som ikke nølte til å gå helt til topps om han ville få ting gjort, sier Trond Hagerud.
Boligtomter
Hagerud har gått gjennom rittmesterens etterlatte papirer, og holdt i høst et engasjert foredrag i «Torsdag kveld på festningen» om Øvrebyens redningsmann.
– Aamodt viste handlekraft da «alle» ville rive Øvrebyen, for å gi plass til flermannshus og blokker. Presset etter nye boligtomter inne i gamle Kongsvinger kommune var enormt etter krigen. Og kommunen kastet sine øyne på den gamle bebyggelsen under festningen.
Reddet
Harald Aamodt levde ikke lenge nok til å se at hans kamp ble kronet med seier. I februar 1975 vedtok Kongsvinger kommune reguleringsplanen for Øvrebyen, den ble stadfestet i juni samme år av Fylkesmannen.
– Men ikke alt var trygt, på midten av 80-tallet sto slaget om den gamle prestegården Rolighed, Ninas gamle barndomshjem. Det var fordi villaen lå utenfor vernesonen, sier Hagerud.
Unik
– Aamodtgården testamenterte han bort til Kongsvinger kommune, en unik embetsmannsbolig fra 1900, sier han mens vi går mellom de stille stuene, kjøkkenet og kontoret hvor rittmesterens tobakk fortsatt ligger framme.
– Familien Aamodt tilhørte de aller øverste på samfunnsstigen. Leiligheten er slik han forlot den. Skrivemaskinen han skrev alle brevene sine på, alle militærhistoriske dokumenter og bøker han samlet på.
Alene
Nina døde av kreft i 1951 og rittmesteren syntes det var fryktelig å bli alene og ensom.
– Han dekket fortsatt spisestuebordet til to hver dag, med serviettringer i sølv. Hennes bilde sto framme på bordet – og gjør det fortsatt, sier Trond.
De unge i byen så bare den stilige eldre herren med bowlerhatt, den siste i sitt slag, kanskje, som brukte noe slikt til hverdags. Han som skred så ærbødig fram at de automatisk vek unna da de møtte ham vandrende opp og ned Storgata.
«Jeg danser ikke mer, nå som Nina er borte», skrev han til sin gamle venn Bendix Blom.
Artikkelen ble publisert i Glåmdalen lørdag 2. desember 2011
Rittmesteren og overrettsaksføreren så til sin forferdelse hus etter hus bli revet i Øvrebyen. Rakkerstua i Vollgata var nabohuset. FOTO: KONGSVINGER MUSEUM
Nina Grøndahl var hans ungdoms elskede. Hun døde av kreft i 1951 og rittmesteren sørget dypt. FOTO: KONGSVINGER MUSEUM
- Harald Aamodt Rittmester og overrettsaksfører, født 11. januar 1894 som den nest yngste av distriktslege Otto og Marie Aamodts seks barn, to av jentene døde før 1903.
- Foreldrene kjøpte gården i 1900. Marie møtte for Venstre i bystyret og var første kvinne i formannskapet fra 1911. Foreldrene bygget om Aamodtgården, verandaen, krysspostvinduene og de majestetiske søylene kom til i deres tid.
- Den unge Harald gikk ved Kristiania Katedralskole og tok eksamen ved Krigsskolens kavalerilinje i 1913.
- Giftet seg med Nina Grøndahl i 1919, prestedatter oppvokst på Hov og Rolighed.
- De nygifte bodde i en nyinnredet leilighet i annen etasje, som rittmester og overrettsaksfører overtok han hele eiendommen, fra én familiebolig ble det til fire leiligheter.
- Aktiv i politikken, Høyre- mann, møtte som varamann til Stortinget rundt 1950 og satt i bystyret og formannskapet i mange år.
- Styreformann i Vinger sparebank i 26 år. Fikk kongens fortjenestemedalje i gull i 1965, visepresident i Norges Forsvarsforening til 1963.
- Var med i kampene mot tyskerne i 1940, og satt i tysk fangenskap i en periode under krigen.
- Beskikket til aktor i landssviksaker i Solør, Vinger og Odal sorenskriverier, lærer ved befalsskolen for feltartilleriet.
- Svært opptatt av historiske studier og særlig militærhistorie, flittig avisskribent.
- Nina døde i 1951, ekteparet hadde ingen barn.
- Harald døde i 1968, han testamenterte Aamodtgården til byens befolkning. Gården eies av Kongsvingermuseene og ble åpnet i 1985, fredet allerede i 1924.