Helt opp mot festningsvollen aller øverst i Øvrebyen ruver den 200 år gamle gården til Kongsvinger festnings proviant og høe magazin forvalter. Eiendommen består av et stort herskapelig hovedhus i to etasjer, en sidebygning opprinnelig bygget som tjeneste- og gjestebolig, og en gårdsbygning med låve, stall og fjøs hvor det tidligere var hester, kyr og høner. Eiendommen ble fredet i 1924.
Av Trond Hagerud
Dette området i sørvest hellingen under festningen er grunnen for den aller første bebyggelsen i Kongsvinger. Da kong Christian V kom på storslått besøk i 1685 var festningsområdet ennå preget av den første hektiske anleggsperioden. Byggearbeidene foregikk hovedsaklig sommertid, og det store antallet innkalte håndverkere, soldater og bønder hadde sin anleggsleir nedenfor festningen. Nitten år senere, i 1704, kommer kong Fredrik IV på inspeksjon, og fra murene kan han se at det har etablert seg en bebyggelse av små tømmer- og bord hus nedenfor festningen – langs et rettlinjet gatemønster stukket ut av festningens ingeniør offiser.
I løpet av de første 10 årene på begynnelsen av 1700 tallet ble det bygget et 30-40-talls gårdstun i Leiret, med hus, uthus, små kålåkre og urtehager. Området øverst, nærmest vollene, ble forbeholdt festingens høyere tjenestemenn og kommandantskap. Her bodde i 1720 regimentskvartermester Molbech, og i 1770 eide proviantforvalter Sporring gården. Hans pleiedatter Inger Andrine gifter seg i 1796 med examinatus juris Ole Roald Rynning, som tar over stillingen som proviant- og høe magazin forvalter ved festingen. Rynning, som var sønn av garnisons- og sogneprest Mentz Rynning på Hov, tilhørte en familie som i nesten 100 år kom til å sette et sterkt preg på distriktets utvikling.
I 1801 rev den 36 år gamle proviantforvalteren 8-10 gamle hus og uthus på eiendommen, og bygget et herskapelig hus for sin store familie og tjenerskap. Arkitekt var Rynnings svoger, ingeniør kaptein Hans Henrik Ramm, som på denne tiden bodde i det huset som i dag heter Dahlmannsgården lengre ned i Leiren. Ingeniørkapteinen som var gift inn i Rynningfamilien, står som arkitekt bak en rekke herskaplige hus og eiendommer som ble bygget i denne perioden rundt 1800 – en periode med oppgangskonjunktur og god økonomi for distriktets skogeiere. Ramm flyttet fra Kongsvinger i 1801, og gjorde en fremragende karriere. I 1814 ble han kommandant på Akershus, og i 1815 Generalmajor og sjef for den Konglige norske inf. brigade.
Byggingen av hovedhuset førte til uventede problemer. Kommandanten klaget i 1802 Rynning inn for Det konglige generalitets- og kommisariats collegium på grunn av bygningens høyde. Det var ikke opplyst om at hovedbygningen skulle oppføres i en slik høyde, og kommandanten mente at den for festningen stengte sikten til alle veier som førte til Leiren og festningen. Fienden kunne i påkommende tilfeller uhindret og under skjul av dette huset rykke frem uten at festingen kunne tilføye han den minste skade. Rynning beklaget dette, og sa seg villig, mot erstatning, til å bygge om eller rive. Noe som heldigvis ikke ble nødvendig.
Tidene skiftet. En lang fredsperiode med en betydelig velstandsøkning for de privilegerte snudde brått til vondt og verre. Napoleonskrigen satte internasjonale allianser på prøve, og Norge havnet igjen i krig med Sverige. I sjuårsperioden 1808 – 1814 ble distriktet sterkt belastet med krig, tøffe klimatiske forhold, uår og sterk matmangel. Dette var Terje Vigen og barkebrødets tid.
I den lange krigsperioden 1808 – 1809 var flere tusen mann i beredskap i festningens forterreng og i Leiren. Sammenbruddet i de norske stillingene ved Lier brakte en periode de svenske styrkene helt frem til Glomma. Kanonen på festningen drønnet, og kampene på den andre siden av elva kunne sees fra festningsvollene. De norske styrkene manglet det meste, og proviantforvalter Rynning slet med en skrikende mangel på mat, klær og alle typer nødvendig utstyr. Soldatene led forferdelig. Dysenteri, tyfus og andre sykdommer herjet blant både soldater og blant sivilbefolkningen. Bare i perioden 12 august til 3 september 1808 døde 209 norske soldater.
I slutten på oktober 1808 ble oberstløytnant Johan Georg Ræder brakt til proviantforvalter Rynnings hus. Oberstløytnanten var en krigshelt. Han var den første norske offiser til å bli utnevnt til ridder av Danebrogsordnen etter å ha hatt den direkte militære ledelse ved Trangen. Han hadde også ledet angrepet på de svenske skansene ved Skinnarbøl og Overud, men i skyttergravene ved Lier hadde han blitt smittet av tyfus.
Ræder døde hjemme hos proviantforvalteren den 13 november, og ble begravet på Vinger kirkegård. Hans grav er en av de få gamle offisergraver som fortsatt er bevart.
I 1846 tok neste generasjon over. Conrad Rynning, sønn av proviantforvalteren, hadde slått seg opp som kjøpmann og trelasthandeler, og var i mange år byens rikeste mann. Han var en hard og dristig forretningsmann, og gikk ikke av veien for å satse – ikke minst på skogspekulasjoner. Han opparbeidet en betydelig formue i oppgangsperioden 1855-65 da det hersket den reneste klondyke stemningen i distriktet. Men pyramiden veltet i 1865, og han tapte betydelige beløp.
Conrad Rynning tilhørte overklassen i det lille samfunnet som hadde fått bystatus i 1854, og hadde i sin sosiale krets festningens kommandant Werenskiold og gamle general Rustad som bodde litt lengre ned i bakken. Generalen som hadde vokst opp på Nordre Rustad hadde gjort en glimrende karriere. Som ung løytnant hadde han utmerket seg ved kampene ved Berby i 1808 og ved Ingedal i 1814. Etter krigen var han en av kongens menn under kroningen av Karl XIV Johan i 1818, og han var også kammerherre for dronning Dèsirèe. Han ble tidlig enkemann, og var barnløs, og til slutt fikk hans venn Conrad Rynning han til å flytte hjem til seg hvor han døde i 1864.
Samme år kjøpte Conrad Rynning det gamle telthuset (lagringsplass for militært utstyr) fra 1729 som stod nede ved kirketorget, og flyttet det opp i Ibsehaven. Dette var opprinnelig naboeiendommen som tidligere hadde tilhørt den tyske vollmesteren og kommandantens kammertjener Jacob Ibsen. Conrad Rynning døde i 1876, og enken Albertine satt i uskiftet bo frem sin død i 1892. Kort tid etter ble eiendommen solgt ut av familien.
På begynnelsen av 1890 tallet hadde byen blant annet fått vannverk, og dronningens helsebringene opphold på Skinnarbøl ble mye omtalt i rikspressen. Kongsvinger tok derfor mål av seg som sanatorieby, og bygget et nytt og godt utrusted bad i Øvrebyen.
Fru Jakobine Jacobsen kjøpte Rynnings eiendom og startet badehotell. Dessverre ble ikke sanatoriesatsningen en suksess, og i 1901 innstilte hotellet sin virksomhet og huset ble solgt til distriktslege Otto Aamodt. Han hadde overtatt embetet etter at Dr Juell døde i 1899. Dr Aamodt og hans hustru Marie var begge aktive i politikken. Han var ordfører en periode, og hun var første kvinne i formannskapet i Kongsvinger.
Da sønnen Harald i 1919 giftet seg med Nina Grøndahl – prestedatter fra Rolighet, ble en egen leilighet innredet for dem i 2 etasje. Harald Aamodt var en kjent og respektert mann i byen. Overrettsakføreren og Rittmesteren i kavaleriet var i en årrekke styreformann i Vinger sparebank og medlem av bystyret. Han var også militært og lokalhistorisk svært kunnskapsrik og engasjert, og var en pådriver for bevaring og restaurering av den gamle bebyggelsen i Øvrebyen.
En episode som beskriver Aamodt er nedtegnet av en annen bypatriot og bevaringsforkjemper, Per Brandvold:
«Det hadde en tid utover i krigsårene versert rykter om at norske førkrigsoffiserer skulle interneres av tyskerne og kanskje bli sendt til Tyskland. Rittmester Aamodt var en av de som stod i faresonen for å bli tatt, og han hadde for sikkerhets skyld pakket ryggsekken og var «klar». Ganske riktig, en natt banket det på hans dør og utenfor stod en tysk patrulje som skulle hente Rittmesteren. Han gjorde seg klar, iførte seg sin fineste uniform med sabelen ved siden, skrudde sin monokkel fast i øyet og steg ut. Den tyske feltwebelen som ledet patruljen stirret på Rittmesteren som stod der i full uniform, og som en refleksbevegelse slo han hælene sammen og hilste militært som man gjør ovenfor en med høyere grad. Soldatene fulgte eksemplet og rittmesteren gikk mot fangenskapet under full militær honnør, med en av soldatene bærende på hans ryggsekk.»
Ved krigens slutt i maidagene 1945 tok Aamodt ut hele sin familie og tjenerstab og markerte freden med å plante det store kastanjetreet bak hovedhuset. 50 år senere ble jubileet igjen markert ved at et nytt tre ble plantet i hagen. Overrettsakfører Aamodt ble etter freden i 1945 utnevnt til aktor i Solør forhørsrett i forbindelse med landssvikeroppgjøret på Kongsvinger festning. Aamodt ble boende i leiligheten i 2. etasje frem til sin død i 1968. I 17 år var han enkemann, og ettersom han heller ikke hadde noen barn ble det innredet utleieleiligheter i huset.
Aamodt testamenterte sin eiendom med hus og leilighet til et legat med formål å bevare de fredede bygningene og drive et bymuseum for Kongsvinger Leirs og Kongsvinger bys historie. Et betydelig restaureringsarbeid fant sted i årene som fulgte. I dag tilhører eiendommen Kongsvinger Museum.